Going down!

Lørdag var det duket for min første tur ut på byen i Bergen. Det hele startet selvsagt med vors. Her var Svensker, Bergensere, Trøndere, Moldensere, Hamarfolk og nordleninger. Sistnevnte var representert ved Espen Linds lillebror.

Vorspielet var som vorspiel flest, helt til vi skulle ut på byen. Nå skal det nevnes at vorset ble holdt i 2. etasje, så det mest logiske ville være å bruke trappen. Vi fant derimot ut at det skulle være en god ide å pakke så mange mennesker som mulig inn i den lille heisen som var i bygningen. Det ble 9 personer før vi fant ut at vi skulle ta heisen ned, og nedover skulle det gå.

Det første som skjer er at heisen gjør et skikkelig rykk før den begynner å gå nedover. Plutselig stopper vi. Døren går opp og der er ingenting annet enn heisveggen. Oops. Vi trykker igjen, heisen gjør et nytt rykk, før den fortsetter nedover, og nedover. Nok engang stopper vi, i etasje minus 2, og her blir vi stående.

Du kan kanskje tenke deg hvordan luften kan bli inne i en “tjokkfoill” heis. Det ble gradvis varmere og varmere. Veggene, speilet og døren ble gradvis dekket av mer og mer dugg, samtidig som luften ble tyngre. Stemningen gikk gradvis fra spøk til panikk. Halvparten av gruppa prøvde å holde humøret oppe, mens den andre fikk mer og mer klaus. En av jentene besvimte to ganger(!). Jeg prøvde å dra igang “Det går likar no” (DDE) for å holde stemningen oppe (:P). Samtidig som alt dette skjedde måtte vi mase på den danske(!) heisvakten på den andre siden av mikrofonen om at det kanskje var en idè å få opp farten, siden enkelte hadde klaustrofobi.

Etter drøye 45 minutter kom redningen, det ble feiret med gruppebilde og pils!

Endelig ute i det fri!