Jeg har vondt i beina og leggene etter å ha vært hos tannlegen.

På torsdag var jeg hos tannlegen, for første gang på alt for mange år, takket være det er jeg ekstremt stiv i beina. Hvordan forklarer jeg logikken i det?

Det har seg slik at jeg gikk av på feil bussholdeplass (Noe som ironisk nok var den samme bussholdeplassen jeg gikk av på for et par uker siden). Så der var jeg igjen, forvillet meg til et random boligfelt på jakobsli. Jeg visste jo i hvilken retning jeg skulle så dette kunne ikke bli så ille tenkte jeg.

Joda, etter å ha gått i motsatt retning av dit jeg skulle (…) begynte tiden å bli knapp. Jeg kunne se tannlegen i luftlinje, men mellom meg og tannlegen var et stup, en bekk og alt for mye busker.

Jeg begynte å se meg rundt etter mulige Indiana Jones-løsninger på problemet, men kunne ikke se en umiddelbar løsning, så jeg snudde og begynte å løpe(!) tilbake den samme veien som jeg kom. Etterhvert kom jeg over en dame med barnevogn. Jeg hev etter pusten, og spurte hvilken vei jeg skulle ta for å komme dit raskest mulig. Hun hadde ikke mer peiling enn meg, pekte i retningen av tannlegen, og foreslo at det sikkert fantes noen snarveier. Eneste løsning ble altså å løpe videre.

Det var nå 8 minutter igjen, og jeg fant nok en uskyldig forbipasserende med hund, som jeg kunne spørre om råd. Denne damen hadde heldigvis bedre peiling. Det var bare å følge veien og ta til venstre ved hver anledning. Supert!

Etter langt om lenge og lengre enn langt befant jeg meg nede i den samme dalen jeg hadde stått på toppen av. Det var riktignok en sykkelsti som gikk her, men problemet med alle norske veier og stier er derimot at de tar unødvendige omveier. Jeg ser på veien, deretter på klokka. 4 minutter. Dette går aldri!

Problemløserinstinktet mitt slår inn og finner ut at jeg skal klatre opp en bakke, som er så bratt at den nesten kan kalles en vegg. Ikke nok med det, bakken var dekket med skare og is. “Akk ja”, tenker jeg. Jeg får ta det som en utfordring.

Deretter begynner jeg å hoppe opp bakken, mellom de områdene som så trygge ut å stå på. Jeg klandret meg til trær og kvister, med et halvt øye på klokka. Jeg kom da omsider på toppen, det tok faktisk ikke så fryktelig lang tid. Det var nå to minutter igjen. Så det var bare å ta beina fatt med det samme.

Nøyaktig 14:00 gikk jeg inn døra til tannlegen. Quest complete!

47174918_af70c4a6d5

“Skal vi se, har vi noen hull her tro”

(Photo by Dariusz69)